Om Cirque Medrano

Cirque Medrano er et fransk sirkus, som opprinnelig ble kalt Cirque Fernando og befant seg i enden av Montmartre i 1800-tallets Paris. Sirkuset ble anlagt av den belgiske sirkusentreprenøren Ferdinand Beert (1835-1902), som gikk under kallenavnet Fernando.

Området rundt Boulevard de Rochechouart og Rue des Martyrs, var et område med flere kulturelle innslag som for eksempel Moulin Rouge og Moulin de la Galette. I 1873 kom Fernando til Paris i forbindelse med årets tivoli i byen. Han leide tomten ved Montmartre for tretti år med hensikt å bygge et permanent sirkus. Cirque Fernando åpnet 25. juni 1875.

Fra Fernando til Medrano

På grunn av sin nærhet til Montmartre, trakk sirkuset mange kunstnere til seg (for eksempel Degas, Renoir og Lautrec). De kom for å tegne forestillingene live, hvorav noen av dem ble til malerier. Da Fernando Beert gikk over i pensjonistenes rekker, overlot han sirkuset til sin stesønn Louis Fernando. Selv om både han og stjerneklovnen Gerónimo Medrano høstet gode kritikker, var forretningssansen til stesønnen heller sørgelig. Han kjørte familiebedriften sønder og sammen, og ble erklært konkurs i 1897, hvorav stjerneklovnen med ett gjenopptok Fernandos leieavtale og åpnet sirkus Cirque Medrano.

Sirkuset gikk i arv

Gerónimo Medrano klarte å gjenopplive sirkusdriften, og drev det med stor suksess fram til sin død i 1912, da hans kone Berthé ble sittende igjen alene med deres fem år gamle sønn. Berthé tok over sirkuset og ga kontrollen til den tidligere akrobaten Rodolphe Bonten. Berthé hadde en sviktende helse og giftet seg med Bonten for å sikre sønnens fremtid. Under første verdenskrig engasjerte Bonten tre klovner, Fratellinis, som ble en stor suksess. Da Berthé døde av kreft i 1920, ble leieavtalen nedarvet til Jerome Medrano, Berthe og Gerónimos 13 år gamle sønn.

Fra suksess til salg

Bonten fortsatte som leder for bedriften fram til Jerome fylte 18 år i 1928. Dette ble begynnelsen på Cirque Medranos «golden age». Jerome hadde høy utdannelse, og brakte innovative ideer til sirkuset, av tydelig teatralsk karakter. Han engasjerte gamle stjerner fra «showbusiness», og forretningen blomstret som aldri før. Under tysk okkupasjon under den andre verdenskrig, ble leieavtalen med byggmasse lagt ut for salg. Jerome var da i franske motstandsstyrker og kunne ikke kjøpe sirkuset sitt tilbake. Konkurrenten Cirque d´Hiver kjøpte den, og Jerome ble ved krigens slutt leietaker til sin største konkurrent.

Magien var borte

Fra den ene rettssaken til den andre, klarte Jerome å beholde sirkuset fram til 1962, da konkurrenten endelig tok over selve bygningen. Han fortsatte å sette opp formidable show med gjester som Buster Keaton, Grock, Charlie Rivel, Achille Zavatta og Fernand Raynaud, samt stepdanseren Harold Nicholas. I januar 1963 fremførte Cirque Medrano sitt siste show for en tettpakket sirkusbygning, der Paris’ elitefolk, kunstnere og bohemer møtte opp til avskjeden. Konkurrenten forsøkte å blåse liv i den døde flammen et par sesonger under navnet Cirque de Montmartre, men magien var borte.

Gibault leier rettighetene

I desember 1974, rett før sirkusbygningen ville vært 100 år og fredet, beordret de nye eierne bygningen revet. Den ærverdige bygningen ble foreviget i verker av både Degas og Renoir, mens Picasso brukte sine sirkusskisser til sin rosa akrobat-periode. Sirkusentreprenøren Raoul Gibault leide så rettighetene til navnet Medrano fra Jerome og Violette Medrano, og til den dag i dag lever sirkuset i beste velgående som et av Frankrikes største omreisende sirkus. Dagens sirkusbedrift består av to forskjellige enheter, som begge benytter Medrano-navnet: Medrano´s Cirque sur l’eau (vannsirkus) og Medrano’s Cirque de Saint Petersbourg (St. Petersburg Circus).